Når vi begynner å lytte innover, blir vi raskt bevisste på mange tanker og følelser. Dette er ikke alltid behagelig. Noen tanker kan føles uoverkommelige, og noen følelser så intense at vi skyver dem bort.
Noen ganger dømmer vi oss selv for det som dukker opp. Kanskje dømmer vi andre også. Eller vi tror at andre dømmer oss, og hele følelseslivet vårt påvirkes av historiene vi forteller oss selv. Finnes det andre mulige virkeligheter enn de vi automatisk antar?
Når vi dømmer oss selv eller historiene vi bærer, blir det vanskeligere å være med det som faktisk skjer i kroppen. Og når følelsene, tankene og sensasjonene blir for mye, kan vi føle oss overveldet og ute av stand til å møte det som vil føles. Kroppen strammer seg i et forsøk på å beskytte oss, og vi går inn i det som kalles autonom lås.
Autonom lås er en tilstand hvor det autonome nervesystemet ikke føler seg trygt nok til å oppleve det som skjer. Ideelt sett lever vi i autonom spenst – et sted hvor vi kan finne ro når vi trenger det, samarbeide og leke med oss selv og verden, vokse, møte utfordringer og sette grenser.
Når deler av kroppen og psyken fryser eller låser seg, blir det vanskelig å lære, følge med, hvile, samarbeide og stole på omgivelsene. Det kan bli utfordrende å fordøye livet mentalt, emosjonelt og fysisk. Handlingsmønstrene våre kan begynne å understøtte denne fastlåstheten. Uten innsikt og veiledning kan dette bli en krevende og sirkulær tilværelse.
Vi ønsker ofte å forstå tankene og følelsene våre. Men forståelse er ikke alltid første steg. Før vi kan forstå, må vi faktisk tåle å se det som er der. Det viktigste er å anerkjenne at tanken eller følelsen finnes.
Hvordan kan vi se og anerkjenne det som dukker opp uten å bli overveldet?
Det finnes flere tilnærminger, og hva som fungerer avhenger av intensiteten i det som oppleves. Dette er noen enkle og overkommelige utgangspunkt, men dekker langt fra helheten av muligheter.
Vi begynner med anerkjennelse:
"Denne tanken eller følelsen er her. Jeg ser den, og jeg erkjenner dens nærvær. Jeg skjønner at den prøver å kommunisere med meg. Selv om jeg ikke vet nøyaktig hva den vil, er jeg her for å møte den."
Når vi har anerkjent det som skjer, kan vi rette oppmerksomheten mot kroppen. Å være til stede i oss selv er avgjørende for at energiene skal kunne bevege seg. Jeg liker å begynne med føttene, spesielt når noe kjennes intenst eller vanskelig. Jeg kjenner etter i tærne, flytter bevisstheten til fotsålene, rundt hælen, og tilbake til tærne.
Mens jeg gjør dette, minner jeg meg selv på: Selv om jeg kjenner denne følelsen, kan jeg fortsatt være til stede i kroppen min. Dette kan gjentas så mange ganger som trengs. Om det hjelper, kan man bruke hendene til å massere eller holde føttene. Eller spørre kroppen om det er andre steder den trenger støttende sensasjon i det du møter følelsene.
Når du kjenner at du har kontakt med både følelsen og kroppen, kan du undersøke pusten. Om pusten er kort, kan du forsøke å forlenge utpusten. En lengre utpust gjør at kroppen automatisk trekker inn litt mer luft neste gang. Lange utpust signaliserer trygghet til nervesystemet og kroppen. Da blir det enklere for det underbevisste å organisere det den opplever.
Du kan også sette av tid og rom til å skrive. La tankene og følelsene få plass på papiret. Det er en ærlig måte å prosessere på, uten at noen andre trenger å høre det. Herfra kan du akseptere, finne empati for deg selv (selvfølgelig føler jeg dette, takk for at jeg deler det med meg), og stille spørsmål til både det bevisste og det ubevisste.
Noen ganger er det vanskelig å akseptere det man ser. Da kan nysgjerrighet være en vei inn. Hvordan ville du møtt en venn som kom til deg med disse tankene og følelsene? Hvordan ville du ønsket at en god venn møtte deg? Hva lærer dette deg om hva du selv trenger?
Når vi begynner å lytte innover og kapasiteten vår øker, vil vi ofte møte de samme temaene fra ulike vinkler. Det kan føles som om ting blir vanskeligere, som om følelsene tar mer plass. Dette er normalt. Det betyr ikke at du står fast. Det betyr at du blir tryggere, og at følelsene dine stoler på at du kan holde dem.
Det viktigste er å holde rom for det som skjer, og legge merke til det som gjentar seg. Og om det blir vanskelig, er det godt å ha noen man stoler på å snakke med. Noen ganger kan andre se det som skjer fra et annet perspektiv – og det kan være en stor lettelse.
