Mennesker spør meg innimellom hvordan man egentlig kjenner det når kroppen snakker.
Hvordan høres et kroppslig nei ut?
Ofte ligger det i det subtile:
hvordan stemmen snevres, kjeven strammer seg, tankene hoper seg opp, magen knyter seg, energien synker – eller hvordan smertene i kroppen avslører deg før du selv gjør det.
Men hvis du ikke vet, eller ikke husker, hvordan det kjennes å være fri, kan det være vanskelig å tolke kroppens signaler.
Kanskje har du levd i kroppens nei så lenge at det føles mer kjent enn kroppens ja.
Vi mennesker søker ofte trygghet i det vi er vant til, selv når det ikke er bra for oss.
Det som er godt for oss kan føles utrygt, bare fordi det er nytt.
Men nytt og ukjent betyr ikke farlig.
Kan du minnes.. når var sist gang du følte deg fri?
I kroppen. I sinnet. I hjertet.
Pust dette minnet ned i ryggen.
Kan du tillate deg å gjenoppleve sensasjonene, lydene, luktene?
Er det vagt eller tydelig?
Var det kjærlighet der? Glede? Nærhet? Trygghet?
Eller er det deler av deg som dømmer minnet fordi menneskene ikke lenger er i livet ditt?
Hvordan svarer vi når kroppen sier nei?
For meg har det vært prøving og feiling.
Testing, etterprøving, aksept – og frustrasjon.
Testing, etterprøving, aksept – og frustrasjon.
Noen ting i livet ønsker vi så sterkt å være en del av, men de er ikke riktige i lengden.
Hvis du mistenker at kroppen prøver å si nei, kan det være fint å undersøke:
Hva skjer i kroppen når jeg trekker meg tilbake?
Hva skjer når jeg går inn igjen?
Hva skjer når jeg går ut enda en gang?
Hvilke sensasjoner dukker opp?
Hvilke følelser følger dem?
Det jeg ofte opplever er at kroppens signaler blir mer og mer tydelige og gjenkjennbare for hver gang jeg tar et bevisst skifte i situasjoner jeg etterprøver.
Noen ganger blir vi stående i situasjoner fordi vi er redde for å være “dårlige mennesker” hvis vi går. Andre ganger står vi fordi verdiene våre holder oss der.
Det kan være nyttig å vite forskjellen.
Står jeg her fordi det er ekte og viktig – eller fordi jeg ikke vet hvem jeg er uten denne identiteten?
Kroppen og sinnet har mange måter å si ja og nei på.
Og når jeg hører mennesker snakke om forskjellen mellom frykt og intuisjon, tenker jeg ofte at det koker ned til dette:
“Hvis jeg gjør dette, er jeg redd jeg ikke lenger er tro mot meg selv.”
versus
“Hvis jeg gjør dette, er jeg redd for hva andre kanskje tenker eller føler.”
Å stoppe opp fordi noe ikke stemmer med den du er – og den du ønsker å være – er en god ting.
Det er kroppens visdom.
Og ja, vi skal ta hensyn til andre, men ikke på bekostning av egne verdier og eget velvære.
Får handlingene våre oss til å føle slik vi ønsker – eller står vi fast i håpet om at noe utenfor oss skal gi en følelse som egentlig ikke er tilgjengelig der?
Gjør vi det vi gjør fordi vi trenger noe å vise til, eller fordi det faktisk kjennes godt?
Alt lever på et spektrum.
