For litt over 3 år siden lærte vi at mor var syk med døden til følge. Året mor var syk opplevde jeg som usikkert og forvirrende. Ingenting var fastsatt. Jeg visste verken hvor lenge hun hadde å leve eller hvordan livet uten henne kunne fortsette uten å opphøre.
Våre mødre er opphavet til liv, og noe fundamentalt i meg holdt på å dø. Hele kroppen min låste seg i en opplevelse av fare. Jorden under føttene mine raste.
Når man mister bakkekontakten er det fint å finne et medium man kan stå på og tiltak som er effektive til å regulere kroppens fundamentale balanse. For meg har det vært å engasjere meg gjennom kreativt arbeid og dypere integrasjon av ulike aspekt i mestringsmedisinen.
Det første jeg gjorde da vi lærte om mors sykdom var å nå ut til livs-coachen min, Shashona. Jeg gikk ut av samtalen med følgende forståelse:
Bare fordi en person forlater vår fysiske sfære, trenger det ikke å bety at du ikke lengre kan bygge et forhold til dem. Det kan faktisk bety at du får sjansen til å bygge et forhold som du av ulike grunner aldri kunne bygd med dem mens de var her med oss.
foto: Fotograf Emma A Johansen
Den neste måneden skrev jeg noen dikt, jeg ga følelsene mine en stemme. Jeg lot energien fra min fragmenterte undergrunn ta fastere form utenfor meg. Alt er energi, og energien er kreativ. Det gjelder bare å invitere den inn i et rom hvor den føler seg trygg nok til å dele det den bærer med seg. Og å være villig til å se den.
Denial
I woke up
It wasn’t eating me
the grief
because I weren’t ready to mourn just yet
I laid my head on the pillow
it was eating me
the fear
because I knew the cost of denial
It wasn’t eating me
the grief
because I weren’t ready to mourn just yet
I laid my head on the pillow
it was eating me
the fear
because I knew the cost of denial
No paintbrush
You told me creating art was like softly holding the hand of someone you loved
And I told you creating art was a way for me to soothe the pain
so, when you have no paintbrush
and I have no paintbrush
I hope you come and hold my hand
And I told you creating art was a way for me to soothe the pain
so, when you have no paintbrush
and I have no paintbrush
I hope you come and hold my hand
Nothingness
I fell down from the wagon of existence
All I saw was darkness
But in midst of nothingness
Even the darkness was gone
All I saw was darkness
But in midst of nothingness
Even the darkness was gone
I was leaving
You didn’t seem scared of death
but the sadness in your eyes
and the tightness of your hug
the fragile tones in your voice
was all together what made me fear losing you
because you were a part of me
as I was a part of you
and we had just begun learning how to love each other
but I was leaving now
and you would little by little
vanish into the the locked up spheres of my imagination
but the sadness in your eyes
and the tightness of your hug
the fragile tones in your voice
was all together what made me fear losing you
because you were a part of me
as I was a part of you
and we had just begun learning how to love each other
but I was leaving now
and you would little by little
vanish into the the locked up spheres of my imagination
I can see you
I can see your eyes bleed
and I wonder, what have you seen
and I can feel your heart break
I wonder, where have you been?
My dearest friend
can I hold you
can I hold you near?
Can I hold you until there’s nothing left to fear
and I wonder, what have you seen
and I can feel your heart break
I wonder, where have you been?
My dearest friend
can I hold you
can I hold you near?
Can I hold you until there’s nothing left to fear
Vinteren ble lang med mange indre konflikter og fluktforsøk. Jeg ble mer og mer sensitiv ovenfor ulike matvarer, hadde mye angst og flere panikkanfall hvor jeg våknet på natta og ikke kunne puste. Jeg trodde jeg skulle dø nesten daglig. Uvitenheten var uutholdelig. Jeg fant etter hvert ut at jeg måtte styrke kroppen min, og ta kontrollen. Gjøre den bedre rustet til å håndtere stress, og til å holde og bære tunge og ustabile laster. Dette var en fin måte å hjelpe systemet til å kjempe på. Det ble konstruktivt og håndfast. Den fysiske styrken skapte en ny form for trygghet inn i og rundt meg. Men det var bare en liten brikke i livets store fall.
På 25års dagen min var vi hjemme hos mamma. Hun hadde under en måned igjen å leve, og ville at vi skulle rydde unna litt så det ikke var så mye igjen etter at hun hadde dratt. Jeg og min eldste niese tok ansvar for klærne i det ene skapet. Der fant jeg en brun ullkåpe, den hadde fargerike riller på ermene som mamma hadde heklet på for lenge siden. Den favna meg, og ble med hjem.
Senere denne sommeren satt jeg og mamma ute i solen på verandaen. Vi snakket om døden og det ukjente ved livet. "Mamma, synes du det er skummelt å skulle dø?" spør jeg.. "Nei, jeg er egentlig ikke redd for døden. Men det er verre å skulle dra fra dere." svarer mamma. Jeg spurte hun om jeg kunne dele et dikt, en bønn som jeg hadde skrevet i en tidligere periode av livet hvor jeg funderte mye på død og gjenfødsel som en konstant del av det å leve og utvikle oss som mennesker.
…if life is to be forever,
and forever lives within each life
only then I would hold the bravery
to be born once again
and each night would be my funeral
while each day brought celebration of life
only then I would hold the bravery
to be born once again..
Mor døde i begynnelsen av august. Jeg tror mange kan kjenne seg igjen i følelsen av lettelse når noen du er glad i får slippe fra dyp og gjennomtrengende smerte. Men jeg kjente også på noe annet. Det var som om et monster som bodde inn i meg rev seg ut av brystkassen min. Jeg ga meg hen, hjalp til og slapp han ut. Fra tidligere livserfaringer visste jeg at det ikke ville være så lurt å holde han inne. Vi skulle vandre sammen, ingen visste hvor lenge.
Letting go — a memorial
some things about letting go are beautiful when the tears are streaming down and our faces are lightning up when we get reminded of the love that carried the walls and roofs of our home
some things about letting go are magical because now we can reach you in thin air and you cannot leave us one more time because your presence left a print in our bones
Denne høsten fant jeg flere lyse misfargingsflekker på mors kåpe. Det var nå jeg skjønte at denne kåpa ville være en kreativ prosess i min forlengelse av mitt forhold til mor. Jeg kom over noen tråder i samme fargefamilie som de heklede rillene mor hadde skapt, og tante viste meg en enkel broderingsteknikk.
Kåpa ble en omfavnelse i kulda, en komplimenterende tilstedeværelse, en interaksjon og et minne. Den holdt potensialet for utvikling i fremtiden, når jeg måtte ønske. Den ble min opplevelse av hvordan konseptet mor skulle kjennes ut for meg.
Etter jul, et halvt år etter tapet av mamma, begynte jeg en fordypelse i mestringsmedisin som student ved Senter for Livshjelp. Dette var spennende da jeg hele livet har interessert meg og vært dratt mot samtlige aspekt av studiets innhold, og det var sårt nødvendig for egen helse da kroppen enda sto fastlåst i usikkerheta vi bar før mor døde.
Det første jeg lærte var et par praktiske håndgrep og noen punkter på kroppen som stimulerte vagusnerven. Når denne nerven aktiveres forteller han til kroppen at det er trygt, at jeg er trygg. Den forteller at faren er over. Ofte funker den fint selv, men i langvarige eller komplekse situasjoner hvor kroppen, hodet og/eller hjertet føler seg truet kan den gå litt å stå.
Disse grepene og punktene som jeg lærte måtte jeg jobbe med kveld etter kveld for at mitt ubevisste sinn og min væren kunne integrere en ny virkelighet og for at jeg skulle kunne prosessere, lufte og fordøye mine indre så vel som ytre opplevelser. Fortid, nåtid, fremtid. To skritt frem, ett skritt tilbake.
Et drøyt år etter at mor gikk bort var alt klart til at vi kunne sette urna hennes ned i jorda. Jeg hadde kommet inn i en ny fase av sorga. Kanskje var det til og med først nå jeg følte meg trygg nok til å sørge. Jeg kalte det jeg kjente på for hvilesorg. Jeg ble trøttere, gråt mer, pusten ble dypere og jeg kjente den mystiske melankoli gjennomtrenge hver celle i kroppen min.
Mine søsken hadde gjort en enormt stor innsats da mamma var syk, mens jeg hadde vært bortreist store deler av tiden. Jeg følte meg dratt mot å arrangere minnesamværet og urnenedsettelsen. Mor hadde delt konkrete ønsker med meg dagen ute på verandaen ett og ett halvt år tidligere. Jeg fikk igjen brukt kreativiteten i møte med mamma, vi kunne skape sammen, noe jeg følte at jeg mestret. Det tror jeg er viktig i stunder hvor man synes livet er vanskelig, å gi seg selv rom til å mestre, akkurat der man er.
…I natten skinner et lys
et lys som viser veg
på dager hvor mørket faller tidlig
gjennom døgn hvor du kjenner deg lei
langs disse dager og netter
skinner et lys i deg…
Sorga kommer og går med nye tanker, hymn og vinklinger, og når den møter meg står jeg her for den. For han er ikke farlig, han vil meg bare vel. Han søker sitt uttrykk og han setter sine inntrykk der de er ment å være. Han former og formes. I ettertid har jeg kjent på en del sorg knytta til ønsket om å skulle ha vært der for henne mer. Jeg ser ønsket, og jeg inviterer ønsket inn. Jeg lar meg ikke overmanne av det, men jeg kan tillate meg selv å være her med mamma nå. Med ei tid og i et rom som bare er for oss, hvor vår kjærlighet til hverandre ikke er kludret av uforløste spenninger.
Kreativiteten har gang på gang tillat meg å bygge ny grunn under mine føtter, den har næret deler av meg som sårt har savnet en mors hånd. Jeg har gjennom de ulike sesongene lært hvordan å veilede kroppen min inn i trygge rammer når livet står i flammer. Gjennom krise og sorg er vi velsignet med den kreative ånd.
